Trendsetter

Fredagen gikk som planlagt; en fin alenekveld som ble avsluttet med en morsom men altfor pinlig samtale med samtlige DMA-folk. Det var morsommere denne gangen. Det eneste som var bedre forrige helg, var det at jeg kunne sitte der til to uten å bli tvunget av PCen, denne gangen ble jeg oppdaga klokka tre om natta. Mamma var ikke spesielt glad da, akkurat. Men det var gøy så lenge det varte, og selv om hun oppdagde meg, fikk jeg sitte der til halv ett i natt også. Gøy. Men natt til lørdag var bedre enn natt til i dag. Mindre folk, mer humor.

Jeg er 500 kroner rikere enn jeg var på fredag, og ennå er det tre bursdagselskap igjen. Familien på mammas side om tre timer, venner på tirsdag og familien på pappas side på torsdag. Tror jeg får en del penger. Men det er jo det jeg trenger, så det passer bra.

Nå har Morten Abel klart å snike seg inn i musikksmaken min, også. (Derfor er overskriften her Trendsetter, en sang av ham.) Og jeg har faktisk begynt å like Zahl. Hm, musikksmaken min har forandra seg ganske drastisk det siste halve året. Eller, det siste hele året, blir det vel. Etter jeg fant Kaizers seint i fjor høst var det ganske fort bort med alt metall, og inn med mye roligere rock. Det mest "heavy" jeg hører på nå, er Muse. Ellers går det i omparock, gypsypunk, folkrock og alle mulige slike alternativ rock-sjangre. Men jeg er egentlig glad for det, musikksmaken jeg hadde for et år og noen måneder siden var jo tragisk. Fint å tenke på at jeg er fornøyd med hvordan det er nå.

Og jeg trodde iPoden min hadde satt kroken på døra og gått i grava fram til ca. tjue sekunder siden, men da våkna den plutselig til live igjen. Den har nekta å skru seg på og å koble seg til PCen i to dager nå, men plutselig gav den livstegn allikevel. Heldigvis. Dagene hadde blitt mye kjedeligere uten den.